primitivo

Druen liker varme, og vinene smaker ofte av fullmodne mørke skogsbær, krydder, sviske og rosin. Klassifikasjonen DOC Primitivo di Manduria i Puglia gir litt strammere viner med mer tannin, høyere friskhet og mindre tørket fruktpreg. I Manduria lages det også en sterkvin (liquoroso) på primitivo. Druen blandes ofte med petite sirah i USA og negroamaro i Italia.

Den dyrkes også i Australia og Sør-Afrika. Brukes også i mindre omfang i DOC Falerno del Massico i Campania. I Montenegro og Nord-Makedonia går druen under navnet kratošija.

I USA er zinfandel best kjent fra vindistriktene Sonoma og Napa Valley i California. Den brukes til mange vintyper, både hvitvin, rosévin og såkalte «blush wines». Mest vellykket er de kraftige rødvinene, ofte omtalt som amerikanernes signaturvin.

Historie

Etter 30 år med diskusjoner og uenigheter – inkludert juridisk innblanding fra det amerikanske alkohol- og tobakksbyrået (ATF) – slo DNA-forskning fast sannheten i 2002. Forskningsprosjektet, populært kalt «Zinquest», ble ledet av Carole Meredith ved University of California, Davis. Konklusjonen var utvetydig: zinfandel er genetisk identisk med Italias primitivo.

Selv om funnet avgjorde debatten, åpnet det et enda eldre kapittel i druens historie. Vi vet at primitivo kom til Italia via Kroatia, der den gikk under lokale navn som tribidrag og crljenak kaštelanski. Det store spørsmålet som gjenstår, er hvordan zinfandel havnet i USA: Ble stiklingene hentet fra Italia, direkte fra Kroatia, eller fra begge steder? Hvor selve navnet «zinfandel» stammer fra språklig, er også fortsatt et uløst mysterium.

De siste tiårene har vært en berg-og-dal-bane for Primitivo. På 1990-tallet nådde druen et bunnpunkt etter at EUs ordninger for sanering av vinmarker førte til at tusenvis av hektar med vinstokker ble rykket opp.

Samtidig opplevde zinfandel en voldsom oppgang i USA. Det bidro utvilsomt til å blåse nytt liv i den italienske originalen. Druen som etter hvert gjenoppstod, var ikke lenger bare en anonym blandingsdrue, men en historisk kvalitetsdrue fra Sør-Italia.

Rød og hvit zinfandel

Siden Zinfandel kom til USA, har den blitt brukt til et bredt spekter av vinstiler – fra tørre og søte rødviner til den berømte «White Zinfandel». Denne søtlige, lyserosa vintypen ble utviklet på 1970-tallet for å treffe datidens hvithvinsdrikkende amerikanere. Oppfinnelsen førte til en eksplosjon i nyplanting av druen – et paradoks, ettersom stilen opprinnelig ble skapt nettopp for å bruke opp overskuddsvin fra eksisterende vinstokker.

Utover på 1990-tallet ga en voksende etterspørsel etter tørr rød zinfandel disse vinmarkene ny verdi, selv om det fortsatt ble tappet millioner av liter søt blush-vin hvert år. I dag har rød zinfandel etablert seg som USAs ubestridte signaturvin – ikke nødvendigvis utelukkende på grunn av topp kvalitet, men fordi den regnes som det nærmeste man kommer en «amerikansk» europeisk vinranke (Vitis vinifera).

Avsløringen om at druen i realiteten var en italiener i forkledning, vakte blandede reaksjoner: på den ene siden stolthet over slektskapet med en klassisk vin-nasjon, på den andre siden en viss skuffelse over at druen mistet noe av sitt helamerikanske særpreg.

På 1970-tallet begynte enkelte italienske produsenter å kalle sin primitivo for «zinfandel» for å tjene penger på druens popularitet i USA. I dag har trenden snudd: Etter at primitivo har fått nytt kvalitetsrykte i Italia (særlig i Manduria), velger flere californiske vinprodusenter – særlig de med italienske røtter – å merke sine zinfandel-viner som primitivo.

Kroatiske vinbønder har på sin side holdt seg relativt upåvirket av prestisjekampen mellom Italia og USA. De har ufortrødent fortsatt å produsere dype, fyldige rødviner av Crljenak Kaštelanski og Tribidrag. Debatten om primitivo og zinfandel har likevel gitt kroatisk vinproduksjon et solid løft.