Vin fra Champagne

Det er kun musserende vin fra regionen Champagne i Frankrike som har lov til å kalle seg champagne, og vinene herfra har blitt noe av de mest prestisjefylte vinene i verden.

Det kalkrike jordsmonnet er gammel sjøbunn, men det er stor usikkerhet om det er årsaken til det sjøaktige preget som noen kjenner i champagne. Det som er sikkert, er at det kjølige klimaet gir basevin som er svært syrlig. Tidligere var denne basevinen nesten udrikkelig før den ble ferdig champagne, men med varmere klima får druene nå bedre modning og det er blitt en økende interesse for å lage rødvin, hvitvin og rosévin uten bobler.

Historie

I Champagne, som i mange vinområder rundt i Europa, var det romerne som først plantet vindruer. På slutten av 400-tallet blir beplanting rundt byen St. Rémi nevnt, det var ikke musserende vin Champagne-regionen var kjent for på denne tiden, men heller lyse og lette rødviner på .

Kvalitetshevingen startet for fullt rundt Èpernay på midten av 1600-tallet. Det var benediktinermunken Dom Perignon som gjorde Hautvillers-klosteret til sentrum for vindyrking i området. Men det boblet ikke i vinen enda, dette kom først i stand på slutten av 1600-tallet. Under de kalde vinterne stanset gjerne fermenteringen før den tok seg opp igjen til våren. De sovende gjærcellene begynte å gjære igjen. Det førte til at det ble dannet kullsyre i de tynne flaskene, som ikke tålte trykket. Munken Dom Perignon fant ikke opp metoden, han forsøkte faktisk å fjerne boblene da de var uønsket.

Tykkere flasker fra England førte derimot til at innholdet holdt seg i flaskene. Det var også en engelsk forsker som skrev om andregangsgjæring først og det var trolig eliten i London som var de første til å kunne drikke og gjøre ekte champagne til en handelsvare.

Frost, lus, kriger og pandemier

Det var derimot ikke før ut på 1800-tallet at champagneproduksjonen begynte å bli virkelig kjent. Det ble forsket på hvor mye sukker som måtte tilsettes under andregangsgjæringen uten at flaskene gikk i stykker. Det ble også utviklet bedre korker og korkingsmaskiner.

Men champagneproduksjonen har vært krevende. Det kjølige klimaet har gitt og mangelfulle avlinger. Vinlusen traff området i 1890 som også førte til forfalskninger av champagne med import fra andre franske områder. Verdenskrigene var også åpenbart ødeleggende for området, og mange av slagene under den første verdenskrig raste utenfor stuedøren til champagne-produsentene. Etter andre verdenskrig begynte produksjon og salg å ta seg virkelig opp og champagne er i dag blitt en av verdens mest ettertraktede viner.

Pandemier har også påvirket champagneindustrien hardt. Covid førte til full stans i arrangementer verden rundt og mange restauranter måtte holde stengt. Det resulterte i stor reduksjon i etterspørsel etter champagne og overfylte vinkjellere hos produsentene.

Geografi og klima i Champagne

Champagne ligger langt mot nord i Frankrike, ca 130 km øst for Paris, og det er såpass kaldt at druene har problemer med å bli skikkelig modne. Druetypene som brukes tåler vanligvis det kjølige klimaet, men frost, hagl og råte skaper ofte trøbbel. Valg av vinmarker med god drenering og soleksponering, og mindre fare for frost om våren er viktig.

Det marginale klimaet i Champagne har vært alltid vært en utfordring. I dag er frykten at global oppvarming skal endre stilen helt. Og konkurransen fra England er helt reell, hvor det nå lages musserende vin i topp kvalitet i en stil som Champagne var kjent for for noen tiår siden. 

Klimaendringene ligger som mørke skyer over Champagne. Gjennomsnittstemperaturen har økt med 1,3 grader de siste 30 årene, og innhøstingen starter i snitt 20 dager tidligere nå enn for 30 år siden. En mager trøst er at varmere klima har ført til at de gode årgangene kommer tettere. Men stadig varmere og mer uforutsigbart vær har endret den karakteristiske stilen med slanke, elegante og mineralske viner med høy syre.

Ifølge champagne-produsentene selv er en temperaturøkning på to grader en smertegrense. Med en lang historie og en sterk merkevare som bakteppe er champagnehus og -produsenter i økende grad opptatt av bærekraft. Målet er å bevare champagnens egenart i et stadig varmere klima. To nye druetyper er blant annet blitt tillatt.

Bærekraft

Champagne var den regionen i Frankrike som brukte aller mest kjemikalier i vinmarkene, men bruken av syntetiske sprøytemidler er halvert de siste 20 årene, og det jobbes med tiltak for å få tilbake vegetasjon og dyreliv i og rundt vinmarkene. Et økende antall produsenter satser på produksjon.

Champagne var den første vinregionen i verden som begynte å måle egne klimagassutslipp. Allerede i 2003, 12 år før Paris-avtalen ble vedtatt, hadde regionen – med organisasjonen CIVC (Comité interprofessionnel du vin de Champagne) i spissen – satt seg mål om kutt i klimautslipp. Så langt er utslippene redusert med over 20 prosent, blant annet gjennom tiltak innenfor avfallsgjenvinning, energibruk, emballasje og transport.

Jordsmonn i Champagne

Champagne er et av de aller mest kjente vinområdene med kalksteinsjord. Kalk og kritt dominerer vinmarkene, spesielt i Montagne de Reims og Côtes des Blancs. Côte de Sézanne har mer sand og leire, mens i Côte des Bar, dominert av kimmeridge-kalkstein, minner det mer om Chablis enn Champagne.

Men det er ikke bare når du sparker i jorda mellom vinrekkene du finner kalkstein her. I byen Reims er Les Crayères – de gamle romerske kalkbruddene som nå brukes som lagringskjellere – blant byens viktigste turistattraksjoner.

Lange, bratte trapper fører ned til en underjordisk labyrint av ganger og store rom, som omvendte pyramider. Når du legger hodet bakover, kan du, flere titalls meter over deg, se dagslyset gjennom et lite hull der steinene ble hentet ut.

Her nede har vinene perfekt og stabil lagringstemperatur. Stryker du fingrene mot veggen, får de et gråhvitt kalkbelegg som lukter av kjeller og vått skolekritt. Steinene er bløte og fuktige og har tydelige spor etter romernes redskaper – og en og annen kunstner som har skåret ut bilder.

Champagne (med bobler)

Champagne smaker best kald. Og det er kaldt i Champagne, i hvert fall i vinsammenheng. Det er bare så vidt druene blir modne, og da har det historisk vært en god idé å spesialisere seg på å lage frisk, musserende vin.

Det er kun musserende vin fra regionen Champagne i Frankrike som har lov til å kalle seg champagne, og vinene herfra har blitt noen av de mest prestisjefylte vinene i verden.

Champagne må lages på . I tradisjonell metode gjør man en annengangsgjæring av vinen i flasken og lagrer vinen på . Kravet til minste lagringstid på bunnfallet er 12 måneder for både vin uten årgang (non vintage) og for vin med årgang (vintage). Non vintage kan ikke selges før etter 15 mnd og 36 måneder for vintage, det er derfor vanlig at vintage-viner ligger flere år på bunnfall, gjerne 5-10 år.

I champagne er det vanlig å blande basevin fra ulike vinmarker/landsbyer, vin på ulike druetyper, ulike årganger eller , og eventuelt en andel vin som har vært fatlagret. Dette gjøres for å lage en husstil som smaker likt fra år til år, eller for å lage unike cuveer. Det lages også champagne fra ett enkelt år, én enkelt vinmark og på bare én druetype.

Champagne uten bobler

Ja, du leste riktig – uten bobler. Det lages både rødvin, hvitvin og rosé i Champagne. De kommer fra det samme berømte området, men er som AOC Coteaux Champenois for å skille dem fra den berømte boblevinen.

Det var faktisk slik det begynte for mange hundre år siden, med stille vin. Det er kaldt i Champagne. Da klarer grønne druer seg best, men de forsøkte seg lenge på rødvin også, etter modell fra datidens allerede høyt verdsatte røde burgundere.

Vin fra Champagne hadde en tendens til å ha litt bobler i seg, så vinmakerne forsøkte faktisk å bli kvitt boblene for å gjøre den mer lik andre viner. Den ikke helt ukjente munken Dom Perignon jobbet lenge med dette, selv om han fortsatt er mest kjent for det motsatte. Kroningen av de franske kongene i katedralen i Reims med festivitas og champagne gjorde etter hvert at vin med bobler ble et godt levebrød i Champagne.

Det er det fortsatt, men heldigvis finnes det også noen som gir oss litt av disse opprinnelige vinene i moderne utgaver. Både klimaet for (bokstavelig talt) og kvaliteten på rød og hvit champagne er bedre enn noensinne.

Hvitvin fra Champagne

Det lages ikke mye stille hvitvin i Champagne. Bare noen hundre flasker her og der. Ofte drikker produsenten det selv med venner og familie, eller selger det til noen utvalgte restauranter.

Når de lager hvitvin (eller annen stille vin) for salg, tas dette av champagnekvoten. Alle produsenter kan plukke maksimalt 10 800 kg druer per hektar. Og hvis de bruker 1 800 kg av disse til å lage en hvitvin, så er det bare 9 000 kg igjen til å lage champagne av. Derfor bør hvitvinen være god nok til å kunne selges for samme pris som champagnen de normalt lager, for at de ikke skal gå i tap.

Det er grunnen til at vanlig hvitvin bare lages i spesielt gode årganger. Hvit coteaux champenois lages enten på ren chardonnay eller på en blanding av de tre berømte champagnedruene chardonnay, pinot noir og pinot meunier.

Rødvin fra Champagne

Det er området rundt landsbyen Bouzy som er mest kjent for sine røde «champagner». Disse rødvinene er laget på druen pinot noir fra landsbyene med grand cru-status. Smaksmessig likner vinene på lette, røde burgundere, men er litt friskere, har lavere alkohol og et fint urtepreg.

Det er ikke mange champagneprodusenter som lager rødvin for salg. Høye priser for champagne gjør det som regel mer lønnsomt å lage musserende vin av druene. Men dagens økte gjennomsnittsperaturer i området gir tilsvarende bedre modning av druene, noe som har fått flere til å ta opp tradisjonen med å lage rød coteaux champenois.

Rosévin fra Champagne

Det lages også god rosévin i Champagne, nærmere bestemt i Les Riceys som ligger i den sørlige regionen Côte des Bar, bare en snau times kjøring fra Chablis.

AOC Rosé des Riceys lages ved bruk av -metoden. Det vil si at man «årelater» en gjærende rødvin for en viss mengde lys rødvin. Vinen siles av etter alt fra fire–fem timer til et par dager, avhengig av hvor lys og smaksrik rosé man vil lage, og gjærer så videre til en tørr rosévin. Det er bare deler av vinen (10–40 prosent) som siles av på denne måten. Den resterende mosten gjærer ferdig til en rødvin som senere brukes til å lage roséchampagne (altså med bobler), hvor hvitvin iblandes litt rødvin for å gi roséfargen. Druene som brukes, er som regel pinot noir.

Saignée er en gammel metode for å lage rosévin. Resultatet blir en mer smaksrik rosévin, dypere i farge enn de fleste andre roséviner. Den er mer som en lett rødvin, som en svært lett pinot noir eller nebbiolo, med innslag av steinsopp, skinke, tobakk og urter. Det er en rosévin som tåler flere års lagring.

Ratafia - likør fra Champagne

Bak dette litt pussige navnet skjuler det seg visstnok både en referanse til den katolske kirkes «Rata Fiat» som forkynner et ekteskap gyldig, og at drikken i sin tid ble servert under signeringen av en fredsavtale. Selve produktet lages ved at druemosten tilsettes druebrennevin slik at gjæringen ikke kommer i gang og naturlig sødme beholdes i det endelige produktet.

Sånn sett er produktet av samme type som eksempelvis Pineau des Charentes fra Cognac eller Macvin fra Jura. Ratafia klassifiseres ikke som en sterkvin, men som en likør.

Det vanligste er å lage Ratafia de Champagne av hvit druemost, men det finnes også røde utgaver. Likøren ligger minst ett år på fat og kan lagres i flere år om man vil. Den holder rundt 18 prosent alkohol.

Druetyper i Champagne

Det er ni tillatte druetyper i Champagne, men i bunn og grunn er det bare tre druer du trenger å huske: , og . Disse tre variantene utgjør omtrent 99 % av regionens beplantning.

De seks andre er , , , , (ny fra 2022), og (ny fra 2025) og som utgjør mindre enn 1 % av beplantingen.

Chardonnay

Chardonnay, den grønne druen som brukes til hvitvin i Burgund, er den viktigste grønne druesorten i Champagne og hjørnesteinen i det som anses å være regionens mest lagringsdyktige stil, . Den trives best i de kalkrike vinmarkene i Côte des Blancs-området, hvor den utgjør nesten 98 % av beplantningen, samt i Côte de Sézanne. Chardonnay bidrar med finesse og delikate aromaer til en blanding, inkludert blomster, sitrus og aromaer som ofte beskrives som kalkaktige eller mineralske.

Pinot noir

Den mest utbredte druesorten i Champagne, med rundt 13 000 hektar. Knopper tidlig, noe som gjør den svært utsatt for vårfrost – en værutfordring som blir stadig vanligere i regionen.

Pinot noir utgjør hoveddelen av beplantningen i Aube, en underregion i sør, hvor varmere klima gir jevn modning. Montagne de Reims har også betydelige beplantninger av pinot noir, men regionen har mindre ensartet topografi, og den dyrkes kun på de varmeste stedene.

Pinot noir-baserte champagner er modne og rike med aromaer av fersken, jordbær, fiol og krydder. Pinot noir gir rikhet, fylde og struktur til blandinger.

Pinot meunier,

Pinot meunier, også kalt bare meunier, er en blå druetype som har fått navnet sitt fra det franske ordet for “mel", på grunn av det hvite, melaktige belegget på undersiden av bladene. Tidligere ble Meunier sett på som en mindreverdig slektning av pinot noir, men opplever nå en liten renessanse.

Meunier knopper senere enn både pinot noir og chardonnay, noe som gjør den bedre egnet til frostutsatte områder som i det leirholdige jordsmonnet i Vallée de la Marne og de nordvendte vinmarkene på ‘Petite Montagne’ i Montagne de Reims.

Meunier bidrar med tydelig fruktighet i blandinger og er en attraktiv drue for stiler som er ment for tidlig konsum.

Områder i Champagne

Det er fem underområder som utmerker seg til produksjon av champagne, med ulik sammensetning av jordsmonnet og hvor noen druetyper trives bedre enn andre.

Vallée de la Marne

Området ligger i den nordvestlige delen av Champagne, langs elven Marne. Jordsmonnet her er sand og leire. Men også kalk, som i mange henseende er ensbetydende med Champagne-jordsmonn, finnes i de dypere jordlagene. Topografien spiller en viktig rolle. De beste vinmarkene ligger på nordsiden av elven, og er følgelig sørvendte. Dette gir lange dager med varme og sol. Druen trives godt i dette området.

Montagne de Reims

Dette området ligger som en hestesko nord i Champagne, rundt åssidene ved Reims. Jordsmonnet er for det meste kalk, med varierende innslag av sand, mergel, leire og grus. Vinmarkene har ulik eksponering, nordøst, vest, sørøst og sørvest. Det er i hovedsak pinot noir som dyrkes her, men innslaget av og er økende.

Côte des Blancs

Reiser du rett sørover fra Reims og krysser elven Marne, skal du ikke langt ned før du kommer til landsbyer som Chouilly, Cramant, Avize og Oger. Jordsmonnet kan likne på det i Montagne de Reims. Det er kalk og spredte innslag av sand og stein i de midtre og lavere partiene av skråningene, og mer næringsrik jord på toppen der vinmarkene slutter og skogområdene tar over. Men vinmarkene i Côte des Blancs er gjennomgående øst- og sørøstvendte (som i Burgund). er nesten enerådende i området, og gir delikate og elegante viner.

Côte de Sézanne

Det minste av de fem underområdene er den sørlige fortsettelsen av Côte des Blancs (slik Côte Chalonnaise er en forlenging av Burgunds Côte de Beaune). Vinmarkene har ikke like god helning som de lenger nord. Her er det en større andel av sand i kalkjorden. Dette gir litt tyngre og fetere viner, men også mindre elegante. utgjør 70 prosent av beplantingen, det resterende.

Côte des Bar

Dette er en liten enklave helt sørøst i Champagne, og skiller seg fra de andre områdene ved ikke å ha det samme kalkbaserte jordsmonnet. Med sitt kimmeridge-jordsmonn hører Côte des Bar geologisk sett mer hjemme i Chablis og Sancerre enn i Champagne. Allikevel dyrkes det mest her. Forklaringen ligger i at det tidligere var Beaujolais-druen som rådde grunnen her. Da den på 50-tallet skulle erstattes med en edlere druetype, falt valget naturlig på pinot noir.

Sist oppdatert: 6. oktober 2026