Vin fra Kanariøyene

Det foregår vinproduksjon på mange av Kanariøyene. På Tenerife og Lanzarote foregår druedyrkingen etter gamle tradisjoner, og det er spektakulære vinområder å besøke her.

Vinmarker med vind og vulkaner

Lenge har Kanariøyene vært kjent for søte, ofte forsterkede, viner. Men i dag lages stadig mer lett og tørr vin, og kvaliteten er økende. Øyene har lange tradisjoner for druedyrking, og dyrkingsmetodene er svært spesielle. Vulkansk jord, høy luftfuktighet og mye vind krever særlige tiltak. Derfor vokser vinplantene lavt, langs bakken, der de får best mulig beskyttelse mot vinden.

Noen steder beskyttes plantene i tillegg med murer bygget opp av svart, vulkansk stein. Det er i underkant av 250 vinprodusenter og 8000 druedyrkere, det vil si under 1 hektar på hver dyrker.

Kanariøyene får generelt lite nedbør, og de fuktige vindene fra havet kalles «horisontalt regn». De tilfører plantene den fuktigheten de trenger.

Geografi og klima

Flere forhold gjør vindyrkingen på Kanariøyene helt unik. På Kanariøyene er det ikke uvanlig at vinplantene er så mye som 80 år gamle – ja, til og med over 100 år. Så gamle planter gir lite utbytte, men ekstra konsentrert og karakteristisk vin.

Øyene er vulkanske, og jordsmonnet i vinmarkene er karrig og vulkansk, spesielt i høyden. Klimaet så langt sør er varmt, men Kanariøyene har noen svært høytliggende vinmarker, med kjøligere klima. Noen av vinmarkene strekker seg opp i fjellsidene til mer enn tusen meters høyde. Her blir druene ekstra aromatiske.

Vinlusa som ødela så godt som alle Europas vinmarker på slutten av 1800-tallet, fikk aldri fotfeste på Kanariøyene. Plantene her vokser derfor på sine egne røtter i motsetning til på fastlandet, der de må podes på amerikanske røtter som er resistente mot lusa. Fremdeles finnes druetyper her som for lengst er utdødd andre steder.

Viktigste områder på Kanariøyene

Tenerife

Pico del Teide er Spanias høyeste fjell og verdens tredje største vulkan. Det siste utbruddet fant sted i 1909, men vulkanen er ikke død, den bare sover. Tenerife er den største og mest folkerike av Kanariøyene. Mer enn fem millioner turister besøker øya hvert år. Tenerife har fem definerte vinområder.

Tacorente-Acentejo

Dette er det største DO-området på Kanariøyene. Byene Taroconte og La Victoria de Acentejo som har gitt regionen navn, ligger på nordvestkysten av øya. Området er et av de få der turistene ikke dominerer.

Vinmarkene ligger i fjellskråninger mellom 200 og 800 meters høyde. I den nedre delen er jorda fruktbar leire over vulkansk stein. Høyere opp blir jorda magrere. Druene blir modnere og får tykt skall i de lavere vinmarkene, mens de får høyere syre i høyden.

og er de mest brukte rødvinsdruene. De beste vinene kommer fra svært gamle vinstokker. Til hvitvin brukes mange forskjellige hvitvinsdruer.

Valle de la Orotava

Vinmarker på de frodige nordsidene av Teide ligger i et av de første områdene som ble beplantet med vin, like etter koloniseringen på 1400-tallet. Turisme og bananplantasjer har tatt over en del av jordbruksområdet, men fremdeles satses det på vin. Vinmarkene ligger rundt byen Orotava, på mellom 200 og 800 meters høyde. Jorda er vulkansk sandjord over leire på vulkansk grunn.

Mange lokale druetyper dyrkes her. er den viktigste for rødvin, og for hvitvin. Plantene bindes ofte opp til lave pergolaer, omtrent 60 cm over bakken. Den helt spesielle metoden kalles cordón trenzado, trenzado betyr flettet.

Lanzarote

Lanzarote er den østligste av Kanariøyene. Klimaet er aller varmest på denne øya, og det kommer ikke mer enn 150 mm nedbør i året. Øya har et spektakulært landskap som ofte beskrives som «utenomjordlig». Det er mer enn tretti vulkaner på øya, flere av dem er fremdeles aktive.

Et vulkanutbrudd som startet i 1730, varte i seks år og dekket det sentrale området på øya med svart, vulkansk aske og lava. Nå er området nasjonalpark og det gror fremdeles ingenting her. I den vulkanske asken fra utbruddet spirer ingen frø, men vinplantene som plantes, trives i den næringsrike jorda.

Så utbruddet som ga Lanzarote det ødslige landskapet, la paradoksalt nok samtidig grunnlaget for øyas vinproduksjon. Dette er sent, i motsetning til på de andre øyene, der dyrkingen startet allerede på 1400-tallet.

Vinplantene vokser i groper, beskyttet av lave steinmurer. Fuktighet finnes først en halvmeter ned i bakken, derfor graver man groper i den vulkanske asken for å plante. For å beskytte plantene mot de sterke vindene, bygges ofte steinmurer. Dette gjør at det blir stor avstand mellom plantene, som allerede har lav avkast-ning. Produksjonen blir derfor svært liten.

Viktigste druer på Kanariøyene

og er de vanligste rødvinsdruene på Lanzarote, mens og er mest brukt for hvitviner. Svært gamle vinplanter gir den aller beste vinkvaliteten, men avkastningen blir lav. Det konsumeres fire ganger så mye vin som det produseres på Lanzarote, og bare en bitte liten del blir eksportert.

Listán negro

En av de viktigste blå druetypene på Kanariøyene, spesielt i Tacoronte-Acentejo på Tenerife. Druen har potensial for å gi rødviner av god kvalitet. Den kan gi alt fra lette, bløte rødviner laget med til fyldigere viner som lagres på fat. Listán negro blandes ofte med andre druer, først og fremst negramoll.

Listán blanco

Hvitvinsdruen er bedre kjent under navnet palomino fino, som brukes til sherryproduksjon i Sørvest-Spania. Ellers gir den noen av de mest interessante vinene nettopp på Kanariøyene, der det vulkanske jordsmonnet gir karakter og konsentrasjon til en drue som ellers betegnes som «oppsiktsvekkende kjedelig».

Malvasia

Denne grønne druen kom opprinnelig fra Hellas og finnes i flere varianter, først og fremst i Italia og Iberia. Halvparten av all malvasia i Spania blir dyrket nettopp på Kanariøyene. Druen er spesielt populær på Lanzarote, i en lokal variant som kalles malvasia volcanica. Dette er en naturlig krysning mellom malvasía aromática og marmajuelo. På Lanzarote dyrkes den i fruktbar leirjord dekket av vulkansk lapilla. Malvasía er kjent som en aromatisk druesort, men vulcanica gir ikke-aromatiske viner med tydelig preg av voksested og mineralitet.

Sist oppdatert: 6. oktober 2026